Det var en gang en bitteliten alv som levde i en stor blomstereng. Hun
hadde fått en stor og nyttig oppgave med å passe blomstene. Hun gikk inn
for oppgaven med et stort alvor. Alle blomstrene trengte både vann og
næring. Hun løp i gresset fra blomst til blomst. Jobbet og slet fra
morgen til kveld for at det skulle være ordentlig gjort. Jo mer hun
luket og vannet jo mer arbeid så det ut til å bli. Et slit og et strev.
Samvittigheten tynget henne. De ville jo ikke vokse.
En dag var hun så sliten at hun satte seg rett ned. Hun kikket oppover
og så glimt av sol og blå himmel mellom blomstene. Hun kjente et glimt
av håp. Hun klatret opp på en blomst og så ut over blomsterhavet og alle
fargene. Så vakkert det var. En slik skjønnhet hadde hun ikke sett før.
Hun så biene fly fra blomst til blomst. Hun lo og så for seg seg selv
som en bie. Hun hoppet rundt fra blomst til blomst, skle ned et kronblad
og ned på en annen blomst. «Huiii som det går. Dette var gøy!» Gleden
boblet opp fra brystet hennes.
«Nå trenger dere bare litt vann» tenkte hun. Og vips, så begynte det å
regne. En visdom over sammenhengene i livet strømmet inn i henne. Hun lo
igjen. For en lettelse, og for en glede.
Hun ble fylt av en takknemlighet over den oppgaven hun hadde fått.
Plutselig var det så enkelt. Fremtiden så lovende. En kjærlighet hun
ikke hadde kjent før skylte ut fra hjertet hennes. Og tenk – blomstrene
åpnet seg, strakk seg i været og blomstret som aldri før.